me and you

(no subject)

forside.jpg
Jeg er lei meg. Jeg savner Kristoffer. Jeg sørger over alle gangene han ikke skal komme på besøk. Derfor har jeg skrevet litt og litt på dette. Som trøst.

13. Februar

Jeg hørte at noe var galt med engang jeg tok telefonen. Han var ikke kommet hjem på overraskelsesbesøk, eller hadde ringt meg for å slå ihjel tid mellom A og B. «Går det bra?» spurte jeg, og ble ikke overrasket da han sa nei, men ordene «jeg har fått lungekreft» gjorde at jeg måtte ta meg for i trappen. «Kødder du» sa jeg dumt, og han ble oppgitt (ikke for første gang) over hvor teit jeg kan være.

«Jeg føler meg som Job» sa Kristoffer. Han var utvilsomt (eller i alle fall på en norsk-skala) hardt prøvet av gud. Vi snakket om det flere ganger. En eller annen kosmisk kraft, som han mente var særlig uflaks, men som jeg tenkte var kaoskrefter, chi, eller noe annet som ikke bare negativt.

Det skjedde så mye med Kristoffer. Prisen for et over gjennomsnittlig spennende liv, var at noe av alt det som skjedde var trist. Jeg er ikke overtroisk, men så ham alltid som en med litt over gjennomsnittlige karmiske krefter.

Jeg fleipet med at Job faktisk fikk ny familie (og ny buskap) etter at gud hadde drept den første.

31. Mai

Kari Anne ringte meg. Rolig fortalte hun om natten i forveien.


Nå er det gått like lang tid, som det gikk fra Kristoffer fikk diagnosen, til han døde.

De månedene vi visste at han var syk raste av gårde samtidig som de varte nesten evig.

Etterpå føltes det som om jeg hadde reist i tid.

Collapse )