?

Log in

Jeg er lei meg. Jeg savner Kristoffer. Jeg sørger over alle… - La Petite Mort [entries|archive|friends|userinfo]
Spinning 45 Ballerina

[ userinfo | livejournal userinfo ]
[ archive | journal archive ]

[Sep. 28th, 2016|08:41 pm]
Spinning 45 Ballerina
[Tags|, , ]

forside.jpg
Jeg er lei meg. Jeg savner Kristoffer. Jeg sørger over alle gangene han ikke skal komme på besøk. Derfor har jeg skrevet litt og litt på dette. Som trøst.

13. Februar

Jeg hørte at noe var galt med engang jeg tok telefonen. Han var ikke kommet hjem på overraskelsesbesøk, eller hadde ringt meg for å slå ihjel tid mellom A og B. «Går det bra?» spurte jeg, og ble ikke overrasket da han sa nei, men ordene «jeg har fått lungekreft» gjorde at jeg måtte ta meg for i trappen. «Kødder du» sa jeg dumt, og han ble oppgitt (ikke for første gang) over hvor teit jeg kan være.

«Jeg føler meg som Job» sa Kristoffer. Han var utvilsomt (eller i alle fall på en norsk-skala) hardt prøvet av gud. Vi snakket om det flere ganger. En eller annen kosmisk kraft, som han mente var særlig uflaks, men som jeg tenkte var kaoskrefter, chi, eller noe annet som ikke bare negativt.

Det skjedde så mye med Kristoffer. Prisen for et over gjennomsnittlig spennende liv, var at noe av alt det som skjedde var trist. Jeg er ikke overtroisk, men så ham alltid som en med litt over gjennomsnittlige karmiske krefter.

Jeg fleipet med at Job faktisk fikk ny familie (og ny buskap) etter at gud hadde drept den første.

31. Mai

Kari Anne ringte meg. Rolig fortalte hun om natten i forveien.


Nå er det gått like lang tid, som det gikk fra Kristoffer fikk diagnosen, til han døde.

De månedene vi visste at han var syk raste av gårde samtidig som de varte nesten evig.

Etterpå føltes det som om jeg hadde reist i tid.


Jeg husker ikke hvordan jeg ble kjent med Kristoffer, bare at Charlotte ble kjent med ham først. Og så husker jeg godt at han jeg bodde med da spurte meg hvorfor jeg ikke var forelsket i Kristoffer. Vi hadde så god kjemi, mye bedre enn de guttene jeg pleide å rote meg borti. Jeg svarte vel noe om at han var en drittunge. Sant nok, men for en drittunge! Bildene er fra desember 2008, og er tatt på 23-årsdagen min. Kristoffer var 19, snart 20.

Da jeg ble tredve i fjor kom Kristoffer som en overraskelse. Det var sånn han likte å gjøre det. Han klatret inn vinduet da han besøkte meg der jeg bodde før, bare fordi det gikk ann.

Her har Kristoffer akkurat dimmet og jeg er glad for å se ham.

I mange år bodde jeg i et lite kollektiv på Sydneshaugen. Senere skulle Kristoffer flytte inn i en nesten identisk leilighet i nabohuset.

Det var der jeg bodde mens Kristoffer var i militæret, og dit jeg dro hjem en kveld etter å ha lest på nettet at en av dem han var på øvelse med hadde omkommet i en ulykke. Jeg var redd, jeg førsøkte å ringe ham, men han svarte ikke.

Telefonen jeg fryktet kom først mange år etterpå. I mellomtiden hadde Kristoffer rukket å leve mange liv.

Kristoffer står utenfor huset mitt engang i 2010. Han har vekket meg ved å kaste småstein på ruten min. Så kult så det ut at han måtte stå der litt, til jeg fant et kamera. Jeg vet ikke hva vi fant på etter dette. Sikkert ingenting, men akkurat denne sommeren var preget av ganske drøye folk. Alt var egentlig motsatt av dette bildet. Rundt meg var det krangling, slossing, folk som kom inn på rommet mitt... men Kristoffer knuste aldri noe. Han var en røykende Jean Seaberg, og kom for å gi meg ett øyeblikk av À bout de souffle. (En film jeg aldri har giddet å se. Livet er (noen ganger) for kort for franske filmer.)

Han elsket den kåken jeg bodde i da. Kalte den for Mile End... jeg hørte på Pulp og Kristoffer så på Trainspotting. «It’s a mess allright. Yes it’s Mile End.»

Som alle barn som har flyttet hjemmefra var vi lei av å ha det fint hjemme.
«Just like heaven, if it didn’t look like hell.»




Men Muséhagen er vakker, og vi brukte den som om den var vår.

Vi var veldig enige om noen ting. Om Kate Bush og David Bowie. Vi syntes mange var kjedelige, og ikke minst for dårlige til å fortelle vitser. Vi kranglet derimot om «mili-té-ræt», oljeindustrien, og ikke minst om den forbanna sykkelen. Han ertet meg for at jeg er en så ulidelig brillefeminist. Jeg husker brennhett sinne da han tok den jobben. Jeg var en glødeovn på ett iskaldt rom på Sydneshaugen.

En kald kveld på bryggen ingen ville på strippeklubb, vaste vi rundt sammen, og jeg var ikke helt fornøyd med at jeg nå ble sett med han og drittsykkelen. Det er likevel helt greit å overraske seg selv, og forbudte ting er stadig de beste. Jeg spurte helt selv om jeg kunne få prøve den... og ble ikke ondere av det.



Her har jeg akkurat måttet flytte fra Mile End, til hybelen der Kristoffer likte å komme inn gjennom vinduet.



Var han ikke litt ekstra fin her? Skjorten han har på er så kul. Jeg føler at jeg egentlig ikke tenkte så mye over om han var kjekk eller ikke. Jeg syntes han var tøff, og hadde fine klær, men det var egentlig bare på slutten jeg så det: Han var så pen.



Halloween da han bodde i Rosenbergsgaten fikk jeg det ærefulle oppdraget å sminke ham som Aladdin Sane. Jeg tror kanskje han egentlig alltid trivdes best på tomannshånd. Jeg liker godt å tenke på alle andre som har hatt fine stunder med Kristoffer. Da er det plutselig så mye igjen av ham, overalt.



Dette bildet er tatt engang han er på besøk i Bergen, jeg tror det er fra etter at han er flyttet til Trondheim. Han tok et av meg også. Det ble fint.



Dette er kanskje det tristeste, men også et av de fineste bildene jeg har av Kristoffer. (Jeg skulle ønske det var bedre oppløsning.) Audun og Kristoffer har sovnet fra en gammel episode med Peep Show. Jeg tar bilde mens jeg føler på husfreden. Vi så alltid Peep Show før, men nå var Kristoffer på besøk i vår fine leilighet, kilometer og årevis unna Mile End. Det er et bilde av at livet er bedre enn det var, at man blir eldre, men også av tryggeheten av dem du er glad i.



Som alle gode vennskap var det jeg hadde med Kristoffer litt vanskelig å forstå seg på. Den lille menneskehjernen min har kvernet på hvorfor akkurat denne relasjonen betydde så mye for meg.

Jeg vil beskrive ham som übermench-ish. Jeg tenker ikke på det at han var sterk, og blond, og trakterte bazooka. Heller at han elsket jordelivet, og ikke ventet på noen lønn i himmelen. Derfor begynte han ofte på nytt (som da han reiste til Trondheim). Han stilte spørsmål ved alt som liksom var sant, og var en livskunstner. (Som alle) var han full av feil og mangler, men gjorde opp for dem med mange nesten unike egenskaper.

Jeg opplevde stor aksept sammen med ham, men også opbyggelig kritikk. Kristoffer likte å snakke om viktige ting, og han forstod viktigheten av å snakke om vanskelige ting. Han forstod at livet er både godt og vondt (og kanskje også at det er det tragiske som gjør livet vakkert). Han var min fremste informant, og ga gutteråd av den aller sjeldneste sorten: nemlig den innsiktsfulle.

Den dagen han fikk vite at det ikke gikk bra, spurte jeg ham om han trodde på et liv etter døden. Et dumt spørsmål, men han hadde et smart svar. Han sa det kom til å bli som 80-tallet.

Det er så vanskelig å dø. Det er slitsomt, kanskje umulig, å tenke på at man engang ikke skal finnes. Tanken på at man engang ikke fantes er derimot helt selvfølgelig. Dette ble god trøst for meg.

Raus, morsom, frekk og snill. Jeg hadde det gøy med Kristoffer de siste månedene.







Jeg var på jakt etter Kristoffer sin Youtube-kanal da jeg fant denne perlen på google+. Vi hadde brukt Hangouts engang til å snakke sammen på webcam.



For en fyr ♥





Heart weeps.
Head tries to help heart.
Head tells heart how it is, again:
You will lose the ones you love. They will all go. But even the earth will go, someday.
Heart feels better, then.
But the words of head do not remain long in the ears of heart.
Heart is so new to this.
I want them back, says heart.
Head is all heart has.
Help, head. Help heart.

― Lydia Davis, Varieties of Disturbance
LinkReply